Jeg nærmet meg en uke på overtid, magen var gigantisk og sommeren var varm. Hele svangerskappet hadde vært preget av en voldsom utålmodighet etter å møte gutten vår, men de siste ukene var faktisk fine å ha. Vi senket tempoet betraktelig, og jeg fikk tid til å prosessere tanker og følelser jeg ikke hadde bearbeidet tidligere. For blir man egentlig noengang klar til å få sitt første barn? Jeg vet ikke. Men de 9 månedene man har til rådighet hjelper.
Torsdag kveld, den 8 august 2019 strammet det seg skikkelig i magen min. Jeg hadde vært plaget med kraftige kynnere fra tidlig i svangerskapet, og den siste måneden hadde de tidvis vært så vonde at jeg gang på gang var sikker på at «nå skjer det».
Denne gangen føltes det annerledes, men etter 3 timer med uregelmessige «rier» ga det seg. Litt skuffet gikk vi til sengs og satt vekkerklokka for legetimen vi hadde fredag morgen.
Vi møtte på Drammen sykehus kl 10:00 for trivselskontroll. Det viste seg at det jeg hadde kjent kvelden i forveien virkelig var rier.
Jeg hadde 2 cm åpning, og etter fostervannsprøve i skjeden viste det seg fostervannet hadde begynt å lekke. Jordmoren foretok en stripping for å trigge riene, og jeg ble sendt hjem for å vente.
Strippingen var svært effektiv, de neste 12-14 timene gikk jeg med rier hvert 10 minutt. Det er ganske intenst når det står på, men de varte ikke så lenge. For å få tiden til å gå bakte jeg kjeks mellom slaga for å ha til barselbesøk.
Det ble et par telefoner til føden den siste tiden, særlig denne fredagen. Jeg følte meg ganske brydd med å ringe, men de var alltid utrolig imøtekommende og beroligende. Det jeg var redd for var at jeg skulle bli gående for lenge hjemme, vi var ikke spesielt gira på hjemmefødsel. I ettertid, etter å ha kjent hvor hardt det er å presse ut et barn må jeg le litt av meg selv. Jeg var jo oppriktig redd for at ungen plutselig skulle falle ut!
Vi skulle tilbake på sykehuset igjen lørdag kl 10:00, og planen var å bli satt i gang hvis det ikke hadde skjedd stort. Jeg var fortsatt sikker på at det var like før han falt ut av meg, men det viste seg at jeg ikke hadde mer enn 3 cm åpning. Jeg husker godt at jeg ganske fortvila tenkte at hvis hver cm skal ta så lang tid vet jeg ikke om jeg orker dette her. Riene hadde heldigvis roet seg litt på natta, men vi hadde likevel ikke fått mer en 4 timers søvn sammenlagt.
Vi ble plassert på et dobbeltrom. Det at det var et annet par der plaget meg ikke så mye, men det var varmt, dårlig luft, og de som lå innerst hadde dratt for gardinene. Vi ble værende der i ca 5 timer, ble kontrollert regelmessig og fikk mat. Riene mine var veldig kraftige, men de ble aldri regelmessige eller tette nok.
Heldigvis ble vi flyttet over på enkeltrom, det var lyst og trivelig og vi åpnet vinduet. Jeg fikk akupunktur for riene, både for å trigge og lindre, og rett før vaktskifte fikk jeg en igangsettingstablett. Da den nye jordmoren kom inn for å hilse på meg var jeg kraftig påvirket av riene, og de kom tett. Noe av det første hun sa til meg var, «Jeg tror vi skal gjøre klar en fødestue til deg.»
Jeg fikk ganske raskt beskjed om at vi var nødt til å sette epidural. Jeg hadde i forkant ikke hatt noen tanker om jeg ønsket det eller ikke. Filosofien min var et jeg ikke visste hva jeg gikk til, derfor var jeg helt åpen og ville følge jordmorens anbefalinger. Tidligere i fødselsforløpet ble jeg gitt TENS for smertelindring. Det er et apparat koblet til elektroder på korsryggen. Når rien kommer kan du selv utløse små elektriske støt som tar oppmerksomheten bort fra smertene. Jeg hadde veldig god nytte av den, og vil varmt anbefale den til andre. Ikke minst fikk man noe å fokusere på, den har forskjellige innstillinger man kan leke med.
Grunnen til at jordmoren ville gi meg epidural var at barnet var estimert til 3750 g, og jeg rager ikke mer enn 145 cm over bakken. Med andre ord, dette var en ganske stor baby på en veldig liten dame, og jordmoren trengte at jeg orket at vi tok oss god tid. Fordi jeg har en litt traumatisk opplevelse med ryggmargsprøve som barn var jeg veldig redd for å få epiduralen satt. Jeg ga beskjed om dette, og sammen med at jeg tidligere har reagert på lokalbedøvelse fikk bedøvelsen sitte ekstra lenge før legen gikk til verks.
Jeg skal ikke juge, det var vondt. Men langt ifra så vondt som jeg fryktet. Det værste var at jeg fikk en rie mens jeg satt der, og fordi jeg måtte sitte fremoverbøyd ble den forsterket. Jeg hylskrek, så vondt var det. Når han var ferdig snudde jeg meg til legen og beklaget skriket, forsikret han om at det ikke var hans skyld. Han humret litt, og jeg la til noe flåsete at han helt sikkert var vant til hyling mens han holder på. Jeg skulle gjerne hatt lydspor av alle de merkelige utsagnene mine, til og med jordmoren kommenterte at man skal høre mye rart fra fødende kvinner!
Klokken var 17:00 da vi ble flyttet til fødestua, og jeg hadde da 5 cm åpning. Det skulle ta enda 6 timer før vi fikk hilse på gutten vår. Tiden på fødestua var ikke så veldig begivenhetsrik. Epiduralen gjorde at jeg knapt følte riene, og fordi jeg er så lav var jeg lammet fra låret til halveis opp på puppen. Mannen min fulgte med på skjermen, og jeg spurte stadig, «Var det en rie?» Og han svarte, «Ja, det var en kraftig en».
Vi gjorde litt forskjellige øvelser for å hjelpe barnet ned fødselskanalen, blant annet å ligge over en pute, og stå bøyd over senga og svaie med hoftene. Mannen min svaiet med meg. Vi fikk kjenne på hodet hans begge to mens han lå der inne, det var så spesielt å kjenne at han var der!
Klokken nærmet seg 22:00 da det endelig begynte å skje noe. Jeg hadde ikke fått lov til å spise fordi de var forberedt på keisersnitt, så jeg var sulten, sliten og lei. En ting som overrasket meg under fødselen var hvor mye tid jordmoren brukte på å sitte foran datamaskinen å skrive rapport, jeg måtte faktisk rope at «Nå må du komme for her skjer det noe!»
Det de sier om det intense behovet for å presse når pressriene kommer er ikke tull. Men jeg var nødt til å følge jordmorens instrukser og prøve å holde igjen så det ikke skulle gå for fort. Fødselens store høydepunkt landet rett i vaktskifte, og plutselig strømmet det inn med damer i hvit sykehusuniform. Dette er kanskje ikke noe alle hadde satt pris på, men jeg elsket det. De heiet på meg, og ga meg så mye skryt for at jeg presset så bra. Og gud som jeg presset. Jeg presset meg rød i ansiktet, til jeg så stjerner og det svartnet for øynene. Mannen min har i ettertid omtalt det som ur-pressing, det er noe helt spesielt når naturen tar over og alt som ligner beskjedenhet forsvinner. Jeg fant krefter jeg virkelig ikke ante jeg hadde.
Epikrisen sier ikke noe om hvor lenge han kranset, men jeg startet aktiv pressing kl 21:50, og han var ikke ute før 22:30. Jeg husker jeg fikk sangen til Johnny Cash i hodet, «…and it burns, burns, burns, the ring of fire, the ring of fire…» for det var akkurat slik det føltes. Jeg husker så godt at en av jordmødrene sa at jeg var kjempeflink, og nå var det like før, «Lover du?» spurte jeg.
Hun hadde rett. Jeg hørte det krisle i metall, og så gjorde jordmoren noe som gjorde kjempe vondt. Der å da var jeg helt sikker på at hun hadde klippet meg, men flere dager senere fikk jeg vite at hun hadde prøvd, men at hun ikke kom til. Smerten jeg følte var at hun prøvde å få fingrene inn, men akkurat da kom det en kjemperie, og gutten vår føk ut. Han føk ut med en slik kraft at jordmoren virkelig måtte ta han imot. Jeg så ikke noe av dette, det eneste jeg merket var at smerten slapp, og på brystet mitt landet det en stor, skrikende baby.
Det var noe av det første jeg sa, «Gud så stor han er!» For meg virket han virkelig diger. Han var 53 cm lang og veide 3744 g, kun 6 g mindre enn estimert! Det var visstnok en rekord. Han tok brystet med en gang han ble lagt til, og sugde ivrig. Mens han koste seg med melken fikk jeg endelig en etterlengtet brødskive. Så skulle han undersøkes av barnelegen, og mens det pågikk ble jeg sydd.
Nå er det egentlig slik at man ikke skal kjenne at de syr, fordi de bruker bedøvelsesspray. Men de skjønte at jeg merket det da jeg rykket til. De sprayet meg på nytt, og jeg kjente det fortsatt, men orket ikke å si noe. Jeg hadde tross alt vært i smerte så lenge at jeg klarte en liten stund til. Syinga tok en god stund, jeg hadde andre grads rifter. Da jeg overhørte de diskutere hva som hørte til hvor ble jeg litt bekymret, men lente meg tilbake og stolte på at de visste hva de gjorde.
Da syingen var overstått måtte jeg prøve å tisse. Det gikk dårlig. Derfor måtte de sette kateter for å tømme blæra. Hvis jeg ikke husker feil var 1 liter grensa for om de måtte sette «permanent» kateter eller ikke. Jeg bar på hele 1,3 liter. Hvor utrolig er ikke det, at man kan ha 1,3 liter urin i blæra uten den minste antydning til å måtte tisse? Det var epiduralen som hadde skylda. Så det er helt klart en ulempe med epidural, for å gå med kateter i flere dager er veldig ubehagelig. Det lugger når man skal skifte bind og dusje, og det er fort gjort å søle når mannen din skal prøve å tømme den for deg… Jeg fikk så vondt av han der han stod med den eneste buksa han hadde med full av mitt tiss.
Jeg fikk også lov til å dusje oppe på fødestua. Det var nydelig å skylle av seg det siste døgnet, men jeg gruet meg til å kjenne etter der nede. Det jeg kjente minnet om drueklaser, og det var naturligvis veldig ømt. Da jordmoren kom inn igjen sa jeg, «Jeg har jo fått hemorider fra helvete!» Men hun sa at neida, det var ikke hemorider, det var rett og slett hevelsen etter revningen.
Det føltes ekstremt der og da, og man blir redd for hvordan det skal gå de neste dagene. Men det gikk faktisk veldig fint, det er utrolig hvor raskt kroppen reparerer seg selv. Jeg var oppe å gikk neste dag, og det tok ikke mange dager før drueklasa var borte.
Klokken var blitt 02:00 før vi ble trillet til rommet. Jeg var så sliten. Det var gått nesten 40 timer siden første rie meldte seg. Der å da klarte jeg ikke å føle så veldig mye, jeg husker at jeg tenkte at mannen min så ut til å føle kjærligheten for gutten vår, så da kom det til å gå bra.
Da jeg åpnet øynene neste morgen til en strålende dag ble jeg møtt av det vakreste synet. Vi hadde plassert gutten vår mellom oss, og gjennom plastkurven han lå i så jeg begge guttene mine sove. De var så fredelige, og den bitte lille gutten som hadde virket så stor kvelden før var så vakker.
Gutten vår kom til verden 10. august 2019, nøyaktig ett år etter at vi giftet oss. Han var den fineste bryllupsdagsgaven vi kunne fått.
Legg igjen en kommentar